Når det i Norge ikke bare er lov til å sabotere barns samvær med far, men når man gjør det, så må far betale bidrag for de ekstra dagene mor har "byrden" med å ta vare på barnet.
De siste ukene har vi sett noen konsekvenser av det som sannsynligvis er samværssabotasje. Historien om Christoffer opprørte oss alle. Og nå i helga ble en kvinne stukket ned av sin eks på Grunerløkka. Årsaken til knivstikkingen er så langt vi vet et ønske om å få tilbringe tid med sin datter.
I Norge er det i dag fullt mulig å "ligge seg til en unge", oppgi hvem faren er og holde ham økonomisk ansvarlig for "gjerningen" UTEN at han får rettigheter i fht. samvær etc. Man blir far gjennom sitt forhold til mor, ikke gjennom sitt forhold til barnet. Men begrunnelsen for å betale bidrag, er derimot ens forhold til barnet..
I et samfunn der ekteskapet ikke lenger er mer stabil enn andre samlivsformer, er det merkelig at pater est og ikke DNA skal være hovedregelen når farskap fastsettes. I et samfunn der man skifter partner oftere enn før, er den biologiske forelder det mest stabile holdepunkt man kan gi et barn. Det burde kanskje lovverket snart reflektere. Å gi ugifte fedre foreldreansvar automatisk vil i større grad også legitimere bidragsordningen.
Likestilling av mor og far fra fødselen vil gi alle barn rett til to foreldre. Det vil også medføre at voksne mennesker tvinges til å samarbeide til barnets beste. Å gjøre foreldreretten og plikten til noe som er uavhengig av samlivsform vil i mine øyne styrke barnets posisjon i treenigheten mor - barn - far. Et barn har rett til to foreldre, da er det vår plikt som foreldre å leve liv som gjør dette mulig. At vi ikke kan eller vil leve sammen, er greit. Men at det skal ramme en uskyldig tredjepart. At jeg er/var en dårlig ektemann gjør meg ikke automatisk til en dårlig far.
Og nei, det løser ikke alt. Men det er stor grunn til å tro at far kunne stoppet drapet på Christoffer og at irakeren i Oslo ikke hadde knivstukket eksen dersom de hadde hatt regelmessig samvær med barnet.
Mannskampen har også gjort seg noen tanker.
Oppdatert 040509: Høyre og FrP er på banen i fht straffutmålingen. At ingen politikere til nå har tatt opp problematikken rundt samværssabotasje, viser bare hvor oversett problemet er.
Innlegg
16 kommentarer:
Det er kanskje en grunn for at det i denne saken ikke var innvilget noen form for samvær...
Mannen har iallefall ettertrykkelig vist sitt sanne ansikt med denne handlingen.
Hvordan tror han at hans handling vil føre til samvær med et barn ? Hvem som er med sine fulle fem vil overlate et lite barn til et menneske som kan gjøre slike handlinger ?
Ville du ha sendt dine barn med noen som er tilbøyelig til slikt som dette ??
Her et oppdatert innlegg (slett gjerne det forrige):
Ikke så rart, egentlig, at det skjer drap og langt flere selvmord i stor skala i dette landet...
(selvmordene forties, drapene forklares med at HAN var voldelig....)
Regelverket og dets praksis:
Hele regelverket rundt fedres (mangel på-) rettigheter etter samlivsbruddet, og ikke minst barns (i Norge: mangel på-) rett til jevn tilgang til begge sine foreldre også etter samlivsbruddet, byr opp til DANS. En dans som ikke er pen å se på. Konflikter skal dyrkes ved at den ene part skal ydmykes og ruineres. Regelverket ser dessverre ut som det ene og alene er laget av mannehatende ekstremfeminister som driter i hvordan barna har det.
Hvis mor (og bare mor!) "synes det er best at barnet ikke ser far" - så blir det slik!
Og det ser jo unektelig ut som at det er fra denne gruppen kvinner BARNEMINISTERE håndplukkes (-og sparkes idet de begynner å tale barnas sak, jfr Karita).
Dilemmaet hvis man ønsker å opptre fornuftig:
Men det er ett problem flertallet står overfor. Alle vi som er genuint opptatt av at det er barnets rett til jevnlig kontakt med begge foreldrene iht FNs barnekonvensjon og almenne menneskerettigheter som er viktig her - FRAMFOR det som måtte gjøre mor (eller far) fornøyd.
Og det er følgende:
Det nytter ikke å snakke med ekstremister, selv om man prøver. De få gangene man blir enige og kommer til et kompromiss, er utgangspunktet at man møtes på midten.
Fornuftige mennesker i dialog med ekstremister vil derfor alltid tape. Dessverre.
Barnas egen minister:
Hvordan kan Anniken Huitfeldt sove godt om natten, når hun som BARNEMINISTER nødvendigvis må vite at det er tusenvis av barn i dette landet som ikke får sove, men ligger og gråter (i stillhet for at ikke mor skal bli 'lei seg') i savnet av faren sin? Har hun en samvittighet, eller er hun bare en feminist??
Debattene som engasjerer mannehaterne:
At ekstremfeministene mener at det IKKE er slik jeg og mange andre beskriver dagens lovverk ("mammaloven"), er i seg selv interessant: "føler vi veldig nå, eller tenker vi litt basert på foreliggende fakta også.......?"
Riktig artig er det når ekstremfeministene henger seg opp i at samme ting sies flere ganger og flere steder. Det liker de tydeligvis dårlig... Men heller ikke jeg har så langt sett noen grunn til å skifte mening fra innlegg til innlegg. Tvertimot: En så viktig ting som hva som er riktig og best for barna kan vel ikke sies ofte og mange steder nok, tenker nå jeg.
Men det som skiller meg fra ekstremfeministene tror jeg, er at jeg faktisk leser hva de lirer av seg, tenker over det, holder det opp mot den virkeligheten jeg etter hvert kjenner så alt for godt (og det gjelder jo meg og mange fedre jeg kjenner med meg), og jeg kommer hver eneste gang til at jo mindre kunnskap om hvordan det faktisk er, og/eller hvor mer i mot fedre (eller menn generelt) disse ekstremfeministene er, så er motstanden mot at barn skal se begge foreldrene sine større og større.
Det er fristende, og ikke så rent lite betimelig, å spørre seg om slike personer egentlig er egnede som mødre. Kanskje ville et fosterhjem vært bedre for barn av slike, enn at de er prisgitt å leve alene (uten noen til å korrigere mors generelle hat mot menn) med en mor med slike holdninger: "Drit i ungene bare mor er fornøyd, og til helvete med alle mannsgriser"?)
Jeg vet ikke, men man kan begynne å lure, når man hører illsinte fundamentalistiske fedrehatende ekstremfeminister uttale seg, om det er bra at barn (og kanskje en sønn som etter hvert vokser opp og blir mer og mer som en såkalt "mannsgris" i deres øyne) er prisgitt et liv hos en sånn mor.
Eller om samfunnet i større grad burde gripe inn...
Jeg henviser her til uttalelser i flere debatter enn denne, og innlegget er ikke nødvendigvis svar på innlegg i akkurat denne debatten heller, men mer generelt. Og det sjokkerer meg virkelig hva enkelte får seg til å si i ulike nettdebatter, for å sabotere all kontakt mellom barn og far!!"
Jeg vil ikke gjengi de verste uttalelsene fra ekstremfeministene her, men HER har barnevern, barneombud og statsråder en jobb de snart må begynne å ta på alvor!!! Barna trenger deres hjelp, og å bli reddet fra slike mødre!!!
NY BARNELOV - HVOR VIL VI?
Debatten har rast i flere år nå, og det er på tide å spørre: Hva vil vi egentlig for barn i Norge? Det er noen minimumskrav som MÅ oppfylles hvis vi skal ha noe som helst troverdighet igjen her til lands om at norske barn har menneskerettigheter:
Ny barnelov må som minimum gi dette: Barn bør få rett til jevnlig kontakt med både mamma og pappa, selv om mamma og pappa ikke bor sammen lenger. Og så får begge foreldrene værsågod innrette seg deretter! Det ER et ansvar å sette barn til verden, og dette ansvaret opphører ikke selv om man ikke lenger bor i samme hus!
Det bør handle om et krav til begge foreldre om å legge til rette for at barnet får være regelmessig sammen med begge. Og det er DET dette forslaget faktisk handler om.
Menneskerettigheter? Ja det er på tide at BARNS menneskerettigheter blir ivaretatt! Hvis ikke får vi kalle det "mammaloven" for det er jo slik den fungerer i dag. Lar vi politisk ledelse skåre billige poenger på å kalle dette for "flyttenekt" og slippe unna at barn skal ha menneskerettigheter, så er det oss voksne stemmegivere som har et ansvar her. Noen må verne om den svake part, og selv om den svake part ikke har stemmerett så må vi som har ansvaret sørge for at de blir ivaretatt!
Hvis mor saboterer samvær, kommer retten gjerne til at "barnet er vant til å bo hos mor, og ikke vant til å være sammen med sin far, så da er det "best for barnet" at det fortsetter å bo hos mor". Denne rettsanvendelsen er en effektiv måte å kjemisk rense samfunnet for barn som kan vokse opp med kontakt med fedrene sine. Hva hensikten med det skulle være kan man jo bare spekulere i...
En ting er dessverre sikkert: Mødrene i dette landet er fullstendig klar over hvor lukrativt det er å skille seg og kjøre denne barnefiendtlige praksisen til det ytterste for å tjene mest mulig penger på bidrag og støtteordninger.
Statsministeren vil sanke stemmer fra mødrene, på barnas bekostning:
Er det INGEN blant myndighetene som snart skal reise sin røst for den svake og uskyldige part: Barna som i stillhet (for at ikke mamma skal bli 'lei seg') gråter seg i søvn i savn av pappaen sin... ?? HVOR ER "BARNE OG FAMILIEMINISTEREN"? HVOR ER BARNEOMBUDET?
Ojsann, unnskyld, jeg glemte visst at disse blir avsatt hvis de i det hele tatt begynner å uttale seg om hva som er best for barna, og ikke hva som er best for "mor". De bør jo helst komme med uttalelser som er best egnet til å ødelegge barnets kontakt med en far som man aller helst ønsker skal være en person som ikke skal være hverken fysisk eller økonomisk i stand til å være til stede i barnets oppvekst... Alternativet er jo tydeligvis oppsigelse, eller utskiftning som man gjerne liker å kalle det i de kretser. Karita Bekkemellem fikk etter hvert en livserfaring som skilt mor som gjorde at hun våknet, så hva som var bra for egne barn, og snudde 180 grader. Fordi hun så at hennes egne barn hadde godt av farskontakt. Etter denne erkjennelsen hadde hun mot til å tale barnas sak, og vi så hvordan DET gikk. Hva i all verden er det som gjør at det er politisk korrekt å gi blaffen i barn i Norge?? Lenger syd i Europa er dette ikke akseptert.
Det er kanskje også derfor Norge ikke evner å etterleve FN's barnekonvensjon som bl a sier at alle barn har rett til kontakt med begge sine foreldre? JENS: Hører du dette? Ja, det gjør du jo, men du er jo mer opptatt av å være populær blant damene (som har stemmerett) enn å hjelpe en svak gruppe som ikke har stemmerett, nemlig barna.
"Drit i ungene så lenge mor er fornøyd" må snart bli et prinsipp som tilhører en skamfull del av dette landets forhistorie. Hvis ikke så skjer, så må vi bare erkjenne at dette landet er et land der barn ikke skal ha noen rettigheter. Og barneloven må omdøpes til "mammaloven" eller noe sånt.
Kjønnslemlestelse og/eller psykisk mishandling gjennom en hel oppvekst:
Vi godtar at somaliske foreldre kjønnslemlester sine barn (ikke med ord, men ved at vi ikke gjør noe med det) og vi godtar at norske mødre traumatiserer neste generasjon ved å la dem vokse opp i dyp sorg og savn etter sine fedre uten å gjøre noe med det heller.
Menneskerettigheter:
FNs barnekonvensjon følges av en eller annen merkelig grunn ikke i Norge. Jeg tror årsaken bl a kan være at barn ikke har stemmerett, og da er det så alt for lett å gi blaffen i hvordan de har det.. ("barna kan jo ikke sørge for at JEG blir gjenvalgt i mitt politiske verv, så hvorfor bry seg?")
Nei det er på tide at vi som bryr oss om den svake stemme blir mange nok til at det gir politisk innflytelse, og DET er et ansvar vi voksne har, på vegne av barna...!
Det må etableres en barnelov som er en lov for barn, ikke mor eller far. Vi snakker ikke minst for alle de barn som dessverre ikke kan skrive her at de savner mammaen/pappaen sin!
La oss omsider få en BARNELOV og ikke ende opp med en lov som bør få et annet navn.. enn nettopp: Barnelov - en lov for barn, ikke en lov for mødre eller fedre...
MEN: Politikerne må bry seg, hvis ikke så blir det ikke bedre.
Maktstrukturene, som er etablert for å hindre at fedre som virkelig bryr seg og vil stille opp for sine barn slipper til, men tvert i mot må kjempe en så til de grader urettferdig kamp for å til slutt få ta det ansvaret barnet etterlyser, må opphøre å eksistere.
Det finnes alt for mange fedre som VIL men ikke får lov til, å stille opp.
Skal jeg velge å bli far?
De fleste som i dag vurderer om de skal ta steget "å bli far" vil ønske å delta i barnas liv. Når de ser at kollegaer og venner som allerede er fedre nektes dette av mødrene og av hele samfunnet forøvrig, så ser de potensielle fedre venner og kollegaer som må gå gjennom kafkaprosessen med rettssaker, der de i utgangspunktet ansees som uskikket som fedre til de 200 000,- senere (i advokatutgifter) har bevist det motsatte, - før de får lov til å være fedre. Da ser de fleste uten barn, og med et visst gangsyn, at de her til lands vil ha et langt bedre liv hvis de velger å ikke rote seg inn i alt det innebærer å få barn. Spesielt hvis de skulle utgjøre part i den delen av forhold (majoriteten) som ikke varer til barnet er voksent...
Er bidraget rettferdig?
Og at samværsforeldre må bruke like mye av innekten sin til å forsørge eks'en som andre bruker til å betjene boliglånet sitt, er heller ikke noe man skal kimse av. Det ER et poeng at samværsforelderen også skal ha råd til å ta vare på barnet sitt når det er hos vedkommende.
Fører dette til noe godt?
Senest i går så vi en mann som "bikket over" og knivstakk en mor som nektet ham å se datteren sin.
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/article2710730.ece
Jeg kan på ingen måte forsvare en slik handling, og det hjelper selvfølgelig hverken mor far eller barn at slikt skjer. Men, og det er et stort men;
Det er ikke bare gjerningsmannen som har skyld i dette, men også det syke, syke regelverket som får det til å "bikke over" for de som ikke er stødige nok til å tåle en slk mental mishandling systemet påfører fedre.
Og så er det jo en "høna og egget" diskusjon da: Var det slik fordi faren var voldelig? Eller ble akkurat denne faren voldelig fordi han ikke mestret samfunnets vedvarende psykiske mishandling av fedre som ikke lenger bor i samme hus som moren? (-Ja, han var av fremmedkulturell bakgrunn, men det mener jeg bare gjør ham ekstra sårbar i møte med de norske ekstremfeministholdningene: "Drit i ungene så lenge mor er fornøyd".)
Og, kanskje like viktig, hvor mange liv ønsker ekstremfeministene å ha på samvittigheten før rettferdighet som prinsipp innføres i barneloven?
Jeg forsvarer som sagt ikke handlingen. MEN: Det må etableres et system som IKKE driver mennesker til vanvidd, enten de er fedre eller mødre. Dagens system gjør dessverre det (og selv om det skjer i kanskje ett av tusen tilfeller, sannsynligvis langt oftere, er det ett for mye, når det åpenbart kan spores tilbake til at regelverket drev vedkommende fra forstanden)
Hvordan ville du ha følt det hvis du var en god og kjærlig far med tette bånd til dine (egne!!) barn gjenom mange år, og plutselig fikk beskjed om at du ikke får se dine barn mer fordi mor "synes det er best" - du sjekker med advokat - og får bekreftet at mor bestemmer?
-Kjenn på den. Og kjenn på om feilen egentlig ligger hos de (heldigvis få) som klikker.......(!)
Jeg forsvarer altså ikke det han har gjort. Men jeg angriper et system som driver de svakeste til å gjøre slikt.
Og når det er slik, at hvis du er mann og får barn så skal du straffes for det. -Er det da egentlig så rart at vi føder for få barn i Norge...?
-Jeg bare spør...
Ser man "anonym"s kommentar her, at mor ikke ville gitt samvær til en mann som dette, så er det jo nettopp det som skjer også i en ganske udramatisk skala. De fedrene som gjør opprør, f eks i form av å hisse seg opp, får dette brukt mot seg. (De som ikke gjør opprør, dvs ikke engasjerer seg, viser lite engasjement, og dermed blir dèt brukt mot dem).
Samværssabotasje kan skape enorm fortvilelse, og føre til desperate handlinger, men når det er sagt, må jeg selvsagt legge til at vold aldri er akseptabelt! Der er imidlertid adskillig mer brutalt enn mange kan forstå, å bli fratatt sitt barn, og møte et "system" som ikke vil se saken fra fars side, men i stedet støtter opp om mor.
Finnes det noen som helst rimelighet i at en pappa skal måtte bruke halvannet år på en rettssak, og hundretusener av kroner, bare for å se ungene sine fordi mor i all sin hevngjerrighet bare nekter ham? Oppleve at ingen vil hjelpe ham? Og opplever at selv en dom mot henne, er helt uten effekt? Hun gjør som hun vil, og ingen vil hjelpe ham selv om retten har sagt at han skal se barna! Møter han opp på bopel, kan det jo hevdes at han er truende...
Så det at han prøvde å sparke og skade moren mens hun var gravid med barnet hans, og mishandlet henne gjennom ekteskapet, det tror du ikke har noe å si for besøksforbudet, samværsnekt og rettsak? Det er bare mors vrangvilje som gjorde at han knivstakk? Eller er det faktisk en psyko man har med å gjøre, og de lar man vel ikke ha samvær med barn?
"Anonym": Vi vet ennå INGEN TING om hva som har skjedd før den tragiske voldshandlingen. En anmeldelse er ingen dom, en tiltalebeslutningen er ingen dom (men nærmere enn en anmeldelse), men en endelig dom er i Norge beviset på at man har begått det man var tiltalt for!
Jeg gjentar: Vold unnskyldes aldri! Men det er like fullt en sannhet at kvinner kan gjøre nesten hva de vil ifb barn og samvær, og menn kan ikke gjøre noe med det. I enkelte tilfelle går det da over styr for noen! Dessverre!
Jeg skjønner at du er veldig bitter og kun ser sakene fra en side, at mødre uansett er den stygge ulven i samværssaker. Det faktisk ikke sånn nå at mødre automatisk får samværet eller foreldrerett alene. Og mødre er like vergeløse ovenfor psykopatiske fedre som bruker barna som våpen mot mor, og som de ikke kan forsvare seg mot, det viser jo denne saken. Er du en kjærlig far som har ditt barns beste i tankene, så lar du ikke barnet se moren bli knivstukket foran øynene på det, da er det noe fundementalt galt med mannen fra før, ikke bare gått litt over styr. Noe så latterlig å bruke sånne saker som angrep mot saker der mødre saboterer samvær.
Men Kristoffer på 8 år er borte for bestandig.
hvem som er bitter og sur kan sikkert diskuteres et annet sted.
Men det er automatikk i at mor får hovedomsorgen. Årsaken til dette er pater est: man er far via sitt forhold til mor og ikke pga. sin relasjon til barnet.
Jeg klandrer ingen mødre for noe - de forholder seg bare til et lovverk som er utdatert og ulogisk. Derimot klandrer jeg politikere som er klar over problemet og som likevel ikke gjør noe.
Mitt poeng var dog ikke å forsvare noe som helst, men å peke på to ulike saker der man må kunne anta at samværssabotasjen ikke var til beste for barnet. Stikk i strid med det myndighetene hevder. Slik jeg kjenner fenomenet er det nemlig sabotasjen som frembringer til dels grove, voldelige reaksjoner mot mor og noen ganger barn.
Eller mener du at en situasjon der en mann, eller kvinne, holdes borte fra det kjæreste i sitt liv ikke kan fremprovosere ekstreme reaksjoner?
Utfordringen er å finne et system som hindrer sabotasjen. En likestilling av mor og far mener jeg ville vært en god start. Men i et samfunn der alt annet skal likestilles er dette av en eller annen grunn uaktuelt.
Piriam: Ja, det er han dessverre. Men i kjølvannet må hele saken belyses. Og viser det seg at det ble utøvd samværssabotasje har samfunnet nektet den biologiske faren muligheten til å gripe inn.
Og utfallet i denne saken står i sterk kontrast til Huitfeldts påstand om at samværssabotasje ikke skader barnets interesser.
Vel talt, Kandahar!!
Man har jo en annen side av dette med samværssabotasje, som du kanskje bør legge deg på minnet, det skader ikke å se flere sider av en sak:
Barn skal ikke tvinges til samvær hvor de risikerer å bli utsatt for vold og overgrep. Retten til samvær må knyttes til barnets og ikke foreldrenes behov, fastslår Barneombudet i denne kronikken.
Statsråd Laila Dåvøy har annonsert at hun vil legge frem forslag til endringer i barneloven, der en av hovedmålsetningene er å hindre at barn lider overlast ved samvær. Jeg ser det som svært viktig at statsråden tar tak i dette temaet.
Barnombudet får stadig meldinger om samvær som gjennomføres til tross for at barnet klart uttrykker at det ikke ønsker å ha samvær og er redd samværsforelderen. Jeg ser gang på gang at dagens regelverk ikke klarer å ivareta disse barna på en tilfredsstillende måte.
Normalt et gode.
Foreldres lovfestede rett til samvær fører i praksis til at barnet blir forpliktet til å være sammen med den av foreldrene han eller hun ikke bor fast hos. Dette er som regel uproblematisk, da samvær normalt oppfattes som et gode både for barnet og samværsforelderen.
Anonym: Ja, det finnes tilfeler der samværsnekt kanskje kan legitimeres. I dag går grensa på om mor vil eller ikke. Det mener jeg er feil.
Kanskje? Det er vel å underdrive. Eller er det i din verden kun snille og gode fedre og slemme og onde mødre? Det er nå sånn at er man gift eller samboere med barn må man til megling hos familievernkontoret, dersom man ikke blir enige om samvær, så blir det rettslige skritt. Dersom en av foreldrene saboterer samvær kan man også gå til familievernkontoret eller rettsak. Man er ikke uten muligheter.
Jeg har aldri påstått at mødre er verre enn fedre. Eller motsatt. Jeg har kritisert et system som legitimerer samværssabotasje. Du snakker om megling osv. Problemet er bare at det i praksis ikke en gang fungerer å ha en høyesterettsdom i ryggen - samværssabotasje sanksjoneres ikke. Fordi man ikke anser samværssabotasje som et overgrep mot barnet.Og da er realiteten at, hovedsakelig mor, kan gjøre det hun selv føler for. Det skulle dessuten være unødvendig å måtte gå til sak for å få lov til å være omsorgsperson for sitt barn. En slik sak koster dessuten skjorta, noe som i seg selv er et dilemma. Hvor mange fedre lar være rett og slett fordi de ikke har råd?
At samværssabotasje hovedsakelig begås av kvinner har nok mest å gjøre med at det hovedsakelig er kvinner som har hovedomsorg (siste tall jeg så, så har ca 10 % menn hovedomsorg i Norge).
Som du ser av denne artikkelen (fra 2007, så tallene er sikkert enda bedre nå), så er vel ikke virkeligheten så ille som du skal ha det til, at omtrent bare mødre får foreldreretten og at fedrene ufrivillig (og frivillig) er fraværende. Verden går framover.
http://www.vl.no/samfunn/article2932734.ece
Legg inn en kommentar