Jo mer jeg setter meg inn i problemstillingen, jo mer blir jeg i tvil om det som skjer rundt den nye ekteskapsloven er fornuftig. At KrF er motstander av den, har gjort at jeg instinktivt har forsterket min støtte til den.
Isolert sett har jeg ingen problemer med at homofile får barn. Og det er selvfølgelig nok av beviser på at barn kan ha det bra uten at de har kontakt med sin biologiske far.
Men så var det dette med å sette det inn i sammenheng.
Tidligere denne uka hadde Nrk Puls et oppslag om at andelen alenemødre øker. Vi vet også at samværssabotasje er et ganske stort problem. Men siden det ikke anses å være et overgrep mot barnet, settes det ikke inn sanksjoner mot det.
Så kommer mitt dillemma: Når staten tar seg den frihet å bestemme at noen barn kan vokse opp uten far, hvorfor skal mitt barn måtte? Eller hvorfor skal ikke en mor få full rett til å nekte den biologiske far tilstedeværelse i barnets liv? Har jeg en større forpliktelse overfor mitt barn siden det er unnfanget ved samleie, enn jeg ville hatt om det var unnfanget på annen måte?
Og motsatt: Hvordan skal jeg som far vinne gehør hos myndigheter i min kamp for å få være en del av mitt barns liv, når man via lov har sagt at far ikke har betydning i noen tilfeller? Og er staten bedre rustet til å ta en beslutning enn meg? Eller barnets mor?
Jo mer jeg leser om og tenker på dette, jo mer i tvil blir jeg. Går vi for fort frem?
Innlegg
16 kommentarer:
Har ikke selv noen veldig personlig erfaring med dette, men jeg hadde en klassekamerat for ett par år siden, og han hadde to mødre. Var ikke noe mer "annerledes" enn alle oss andre i klassen, og han ble sammen med ei kjekk jente i klassen siste året på videregående, og de er etter det jeg har hørt enda sammen.
Det stikker litt i hjertet, synes jeg, når mennesker som ikke har annet enn egne teorier og gjetninger gjør seg slutninger om slike ting.
Har også vært venn eller bekjent av mange barn som hadde skilte foreldre, noen av dem hadde null kontakt med faren. Mange av disse var helt greie mennesker, men en to-tre stk. av alle jeg opp gjennom årene kjente, hadde seriøse problemer, og var mildt sagt aggressivt utagerende.
Det jeg hvertfall har lært meg, er at det handler ikke om hvorvidt foreldre har samme kjønn, men om de er mennesker som er kapable til å oppdra et barn, og som bryr seg om dem. Det finnes utallige barn uten foreldre her i verden, og mange med foreldre som ikke burde vært det. Da blir det et paradoks å snakke om at barn skal ha trygge rammer, når mennesker som inderlig ønsker å kunne være disse rammene, ikke får muligheten til å være det.
Nå er jo jeg en KrFer, men jeg syntes det var en interessant blogginnlegg. Du kommer med noen elementer jeg ikke har lest før.
Nei, jeg synes ikke man går for fort frem. Man kan ikke i 2009 la religion sette premissene for hva som skal være lov i ett samfunn.
KRF sprer homofobi og hat. Og burde sånn sett ikke hvert mere respektert enn folk som setter ideologi over demokrati.
Siste anonym: Det er ikke snakk om at religion skal sette premissene. Barneloven har i dag flere logiske brister, og disse kan bli flere. F.eks. er det foreslått at samboerfedres rett til å kreve farskap mot mors vilje skal fjernes.
Det paradoksale i det som skjer nå er faktisk at ekteskapet som institusjon styrkes på bekostning av andre samlivsformer.
Sondre: Mitt poeng med KrF er at vi nok alle er forutinntatte i denne saken også. Mine fordommer mot KrF er egentlig like ille som dine evt. fordommer mot homofile. Samtidig har vi alle fordommer. For min egen del har det vært meget interessant å utfordre egne overbevisninger. Noe jeg før var sterk tilhenger av er plutselig ikke like enkelt.
Jeg kjenner nesten ikke igjen Norge lenger. Nar begynte vi a oppfore oss som Texas? Jeg skammer meg pa vegne av alle oppegaende individer og menneskeheten generellt nar jeg leser alle de fordommene og hyklerske kommentarene som har kommet i kjolvannet av denne artikkelen. Spesielt fra kristne. Dette viser bare igjen hvor umoralske, hatefulle, og fordommsfulle religiose mennesker kan vaere.
For det forste er ekteskap ikke en religios institusjon--ihvertfall ikke kristen--det er en sekulaer en. Ekteskap er en LOVMESSIG kontrakt mellom individer, deres religion eller mangel derav er ikke relevant. Man kan gifte seg som jode, wiccan, native american, hindu, like godt som man kan gifte seg som atesist og agnostiker. Man ma ikke vaere religios for a elske hverandre eller for a gifte seg. A hevde at giftemal er noe ”hellig” som homofile ikke kan ta del i er faktuelt og objektivt feil.
”Et giftemal mellom homofile er unaturlig.” For noe tull. Naturen bryr seg ikke det minste om hvordan siviliserte mennesker utrykker sin kjaerlighet. Naturen er ikke noe man kan gjore noe i forhold til. Det er som a si ”naturen vil at du skal urinere i skogen.” Seriost? Setningen gir ingen mening overhodet og er fullstendig grunnlos. Hvis du foler at naturen gir deg ordre, vaer sa snill a flytt ut i skogen—et liv som eremitt passer deg mye bedre. La oss siviliserte mennesker skape et samfunn hvor ingen dommer deg i forhold til huldra eller hva du enn tror kan bestemme over giftemal.
”Og det er urettferdig for et barn og vokse opp uten en palitelig far og pleiende morsfigur.” Sa hva med alene foreldre? Det hores ut som KRF pastar at rollen som farsfigur ma bli fyllt av den biologiske faren. Ikke bare kritisere dette alene foreldre, men det forsterker kjonnsdiskriminering. Kan ikke alene foreldre oppdra barn uten a ha en partner? Kan ikke menn vaere pleiende? Det a hevde at barn fra alene foreldre kan fa psykiske og folelsesmessige problemer vil jeg veldig gjerne se noe forskning til grunn for.
”A la et barn vokse opp uten en mors og farsfigur er en rett.” Virkelig? Hvordan noyaktig hindrer et homofilt ekteskap dette? Slik som det er na finnes det MILLIONER av barn som hverken har en mor eller en far, de har ikke foreldre i det hele tatt. Disse foreldrelose barna onsker seg desperat et kjaerlig, oppmerksomt par som kan ta vare pa dem. KRFs tydelige homofobi vil skade tusenvis av barn som vil bli adoptert.
”Forskning viser at mens alenemodre kan oppdra barn helt fint alene, sa vil det a vokse opp uten en far gjore et barns liv emosjonellt og psykisk krevende.” Virkelig? Hvor far disse kristne informasjonen sin fra? Vaer sa snill a sitere slik forskning. Ikke at det gjor noe egentlig, det finnes utallige studier som viser at barn som vokser opp med et homofilt par IKKE har noen problemer i det hele tatt. Og siden jeg spurte om siteringer fra de homofobe hyklerne, vil jeg sitere mine kilder selv:
Patterson, C.J. (2000). Family relationships of lesbians and gay men. Journal of Marriage and Family, 62, 1052- 1069.
Patterson, C.J. (2004a). Lesbian and gay parents and their children: Summary of research findings. In Lesbian and gay parenting: A resource for psychologists. Washington, DC: American Psychological Association.
Perrin, E. C., and the Committee on Psychosocial Aspects of Child and Family Health (2002). Technical Report: Coparent or second-parent adoption by same-sex parents. Pediatrics, 109, 341 - 344.
Stacey, J. & Biblarz, T.J. (2001). (How) Does sexual orientation of parents matter? American Sociological Review, 65, 159-183.
Det fines selvfolgelig mange mange flere.
Det er vel heller det at vi har gått for sakte frem.
Det er da bedre for et barn å bli adoptert av et homofilt par enn å vokse opp uten noen rollemodeller i det hele tatt. Og din problemstilling skjønner jeg at du blir litt i tvil av, men jeg tror løsningen er å få en skriftlig lov som forklarer alle rettigheter(For alle parter) for så å putte alt i perspektiv hvor alle parter er enige om disse. Så vet alle hva rettighetene deres er når de unnfanger barn på kunstig måte.
Synes KRFs utspill er latterlig, hvorfor ville gud ha skapt homofile hvis de ikke var likeverdige? Bare for at noen religiøse skulle trakassere dem?
Nei KRF bør aldri komme til makten hvis de tar ordre fra en bok(Bibelen) som har blitt bevist feilaktig og menneskeskapt utallige ganger på utallige måter.
Greit nok at de tror på en skaper men ikke si at dere vet hva den skaperen vil eller at dere vet noe om han/henne/det i det hele tatt.
Det har jo aldri vært gud som har bestemt i noen religioner men alltid mennesker med egne følelser og motiv.
Jeg blir rett og slett flau av disse uttalesene om at den nye ekteskapsloven er en hån mot Gud og hans "skaperverk". Hvis det er det kan jo gud si det selv og ikke la ulærte selv utnevnte beskyttere av Gud og hans vilje gjøre jobben.
Familien har måttet forsørge seg som en grunnleggende livsbetingelse fra tidens morgen.
All verden av moderne teori basert på noe øyeblikksbilder i et tid hvor sammfunnet aldri har uviklet seg raskere kan ikke gi noen gode begrunnelser som gjør at vi kan nedbryte familiestrukturen i det tempoet vi i dag ser. At moderne samfunn tilrettelegger det slik at familier ikke går til grunne selv om de ikke kan forsørge seg er vel og bra, men det betyr ikke at sammfunnet kan gjøre hva vi vil med denne ur-organiseringen av re-produksjonen som ett menneskeheten er avhengig av.
Feil utviklingstrekk i samfunnet nå:
1. Far eller menn betyr ingenting. Det er uniteresant om mor oppgir far eller ikke. Det som er viktig for mor er at hun kan oppgi far for å få barnebidrag. Staten driter i det, selv om det går i mot unicef grunnregler
2. Barn skal støtes vekk fra kjernefamilien ved heledags-instutisjonalisering fra spedbarnnsalder. Familiers omsorgsevnes bidrag til stabile og skikkelig oppdragelse og dertil lav kriminalitet og borgere med folkeskikk og samvittighet er uinteressant i forhold til å ha begge foreldrene i arbeid
3. Mor gjøres best egnet til å klare seg på egenhånd, slik at hun tjener mest på å kaste ut faren
4. Barn har ikke noenting de skulle sagt om hvem de vil bo hos før barndommen i hovedsak er overstått
5. Få vekk alle menn fra barneomsorgen fra barnehage til skole ved å gjøre større del av kvinner inntekt til stønader, bidrag og trygder (som gjør det mindre interessant å ha høy lønn) ved samtidig å presse far til å ha en inntektsprofil basert på kun egenlønn, å grovt loppe han for barnetrygd og på den måten blir han nødt til å oppsøke godt betalte jobber for å unngå personlig konkurs uansett før eller etter samlivsbrudd. Før forsørget far egen familie, nå må han forsørge hele samfunnet (og skilt fra familien).
6. Selvtekt fra mor i form av samværssabotasje eller tom kidnapping av eget barn, blir ignorert. Tilsvarende fra far fører til sterke motreaksjoner som frafall av samværsrett og besøksforbu etc. Skulle mor være så elendig at hun står i fare for å miste hovedomsorgen barna er det bare å trekke frem trumf kortet: "incestanklage". Incestanklagen, om den skulle vise seg å være falsk blir bare henlagt. Fars sosiale liv kan være lagt i ruiner, og at han kan ha blitt psykisk syk og suicidal spiller ingen rolle: "Reis dag å ta det som en mann"
7. Far som har "vært med på leken" må uten mulighet for å påvirke noenting betale bidrag i 18år. Mor som har "vært med på leken" kan velge å drepe barnet ved abort uavhengig om far vil være forsørger eller ikke, han blir ikke engang spurt.
8. Fødselspermisjon som utelukker at far kan være hjemme, som igjen gjør det umulig for far å bli hovedforsørger ved skilmisse.
Alle disse punktene gjør at enkeltindivid tar stategivalg for å klare seg best mulig her i verden:
1. Kvinner blir omsorgspersoner uasett om de liker det eller ikke. Dette medfører store avbrekk eller interessekonflikter med godt betalte jobber. Derfor velger de men med godt betalte jobber.
2. Menn vet at det er lettere å score en damer om man har høy inntekt. Med 50% sjanse for skilmisse er det svært tøft og ha lav inntekt. Altså om det går bra så får man en dame og barn sammen og alt dette er utgiftskrevende. Ved skilsmisse er det enda viktigere med høy inntekt, altså skaff deg god inntekt så vil ha bedre grunnlag for å klare deg bra uansett hvordan utfallet famililivet blir.
Homofile samlivsforhold kan godt være gode familier for barn, det tviler jeg ikke på. Men at samfunnet får en forpliktelse til å bista "fertilisering" av en naturlig ikke selv-reporduserende samlivsform er meg helt uforståelig, og oppleves som galt.
Her blir uansett enten bilogisk mor eller biologisk far undertrykket. Barns rett til å vite sine opprinnelse ikke oppfyllt. Og det er her far og mannen igjen systematisk fratas den naturlige rollen han skal ha, ved at damer (uansett om de er lesbiske elelr ikke) kan dra ned til københavn å bli gravide. At faren (donor) driter i det hele er ikke poenget, men prinsippet krenker meg som er far og hva farsrollen burde ha vært i samfunnet.
Ramincin begynner sitt innlegg med helt alminnelig hersketeknikk og rakker med på de som han er uenig med å tillegge dem elendige egenskaper og henvisninger til det ene og det andre. Sågar trekker han "hele Norge" ned i elendigheten. At ektekskaper i uminnelige tider ikke har tilhørt der religiøse grunnverdier gjør meg bare enda mer undrende til Ramicins dømmekraft. At ektekspaet er forbundet med lovverket forandrer ikke noenting på dette.
Men det er hevet over enhver tvil at det hadde vært langt mindre provoserende og fremprovosert lang færre motreaksjoner om man hadde gjort tilpassninger i partnersksapsloven fremfor ekteskapsloven. Som oftest er det best at to forskjellige ting heter to forskjellige ting.
At man har skaffet samfunnets forpliktelser ihht noe så uskyldig og forsvarsløst som barn er noe av det frekkeste jeg noensinne har sett. Jeg har homofile venner og kolleger, men denne ekteskapsloven er og blir helt fullstendig gal!
For ordens skyld, homofile får ikke RETT til å adoptere, de får rett til å SØKE om å adoptere. I likhet med heterofile. Detter ikke ordkløveri og semantikk. Jeg har rett til å søke som kringkastingssjef, men ikke rett til å få stillingen. Gid det var så...! Så får man stole på adopsjonsnemnder og myndigheter slik at barna får trygge hjem
Dette siste er positivt feil: Det forslaget som nå er ute på høring sier at pater est også skal gjelde for gifte lesbiske: Vi snakker altså at når mor bærer frem et barn, er det den hun er gift med som i utgangspunktet blir far/medmor.
Det er noe helt annet enn å ha rett til å søke adopsjon.
Jeg vil bare applaudere Ramoncins kommentar. Bravo.
Jeg synes ikke dette er så problematisk som du gjør.
Det du snakker om er tilfeller hvor noen (mor eller staten) vil nekte et barn samvær med en biologisk far som ønsker samvær med barnet. Jeg synes ikke det er vanskelig å si at det (i de fleste tilfeller*) er galt, selv om man (som man har gjort i Norge i mange, mange år) åpner for kunstig befruktning med donorsæd fra en person som ikke ønsker samvær med barnet.
Det motsatte - å slutte med kunstig befruktning - blir jo også skape dilemmaer. Det innebærer at man setter biologisk far så høyt at et ektepar som har stor omsorgsevne ikke kan få hjelp til å få barn, mens enslige mødre kan reise langt vekk og ha sex og ha relativt liten sannsynlighet for at barnet noen gang får vite hvem faren er.
...og så glemte jeg å markere hva jeg mente med "i de fleste tilfeller". Naturligvis finnes det tilfeller hvor barnet ikke har godt av samvær med biologisk far, eller med biologisk mor, eller med sosial far osv. Men da er vi over på overgrepsproblematikk.
Om det er galt eller ikke, er en ting. Jeg stiller likevel noen spm som er helt reelle for ganske mange fedre i dette landet.
Og du også må innrømme at det er et paradoks at man på den ene siden skal si at det for noen barn er uviktig å vite hvem sin far er, mens man på andre områder appellerer til større deltakelse fra far.
Samfunnet bør faktisk bestemme seg for om den biologiske far skal ha en rolle ut over å betale bidrag. Og jeg tror nok den debatten bør komme før man bestemmer å inkludere homofile i pater est.Om pater est i det hele tatt er den riktige løsningen her.
For du er er ganske oppdatert på lovverket som tillater at en mor "ligger seg til" en unge, for deretter å kreve bidrag fra far uten å gi barn-far muligheten til å bli kjent. Når vi gjennom lov tillater anonyme fedre, hvorfor skal vi samtidig legitimere at disse fedrene skal måtte betale?
Ser dessuten på bloggen din avviser DNA som middel for farskapsfastsettelse. På hvilket grunnlag?
Kunstig befruktning er jeg imot. Dvs, jeg er i mot at det offentlige skal tilby det. Å forby det har omtrent like mye hensikt som å forby narkotika. Men det er en annen debatt.
Surrogatmødre som lavtlønnsyrke (med mye frihetsberøvelse) for kvinner i andre deler av verden er også en problematikk i dette som blr belyses. Men first thing first
Det jeg prøvde å si, er at det er galt av staten å nekte barnet samvær med en far som faktisk har ønske om å være en omsorgsperson for barnet. Det er en annen situasjon enn å nekte barnet samvær med en far som faktisk har blitt far under den uttrykkelige (og juridisk nedfelte) forutsetning at han blir far kun for å hjelpe andre til å bli foreldre. Slik sett synes jeg ikke dette er å sende motstridende signaler.
Jeg er ikke enig i at samfunnet skal bestemme seg for "om den biologiske far skal ha en rolle ut over å betale bidrag." Jeg mener at de to tilfellene (en far som ønsker å være en far for sitt barn og en mann som gir sæd for å hjelpe andre til å bli foreldre) er så vesensforskjellige at de ikke behøver å behandles likt.
Mennene som donerer sæd for å hjelpe andre til å bli foreldre stiller også i en annen kategori enn en mann som har tilfeldig sex og så oppdager at han er blitt far. I det siste tilfellet bør mannen både få ansvar for å bidra økonomisk og å bidra med samvær.
Jeg kjenner meg ikke helt igjen i at jeg "avviser" DNA som middel til farskapsfastsettelse - jeg bare påpeker at det nok vil være et kontroversielt forslag. Folk vil oppleve det som en utidig innblanding i familielivet. Men personlig har jeg ingen sterke meninger om akkurat det.
Men som jeg har sagt i en annen sammenhengen - en debatt om "pater est" kan godt være på sin plass. Jeg synes likevel at det var på sin plass at ekteskapsloven som vedtatt i fjor inkluderte mater est-regler, på lik linje med de reglene som har eksistert lenge for heterofile. Så får heller en grunnleggende debatt om "pater est" endre på det i framtida.
I å måtte bestemme seg, mener jeg at slik det fungerer i dag, og det forslaget som ligger på bordet, så er en biologisk, ugift far kun interessant i fht. sin rolle som bidragsbetaler. At problemet med samværssabotasje ikke er mindre i Norge har å gjøre med at mødre er fornuftige og ikke lever etter lovens bokstav.
Fastsettelse av farskap basert på DNA ville vært et logisk utgangspunkt. Pater est er ulogisk rett og slett fordi de fleste ikke føler seg som far fordi de er gift med mor, men fordi de har "levert" arvemateriale til barnet.Pater est er også problemet for mannlige homofile, da surrogatmødre per i dag kun kan adoptere barnet til en mor (farskapet går via mor).
Det er også et eget poeng at veldig mange ikke skjønner det som foregår nå: Vi snakker ikke om at homofile skal få rett til å adoptere på lik linje med heterofile par. Og selv om du ikke ser det - så innebærer det faktisk en juridisk svekkelse av biologisk far. Om du ikke tror meg, så les farskapsutvalgets rapport (NOU5:2009).
Legg inn en kommentar