Kvitre eller ikke kvitre?

En av ufattelig mange debatter som foregår på nettet i disse dager er potensialet til Twitter som politisk debatt- og kommunikasjonskanal. Jeg skal ikke gå dypere inn i den. For selv om jeg både har blogg, er på facebook og twiter, bruker e-post, deltar i en del nettdebatter rundt omkring, så har jeg ikke mye peiling på dette. På samme måte som jeg ikke har mye peiling på telefoner (mobile og faste), aviser, TV og radio.

Men som sagt - jeg bruker det da. I større eller mindre grad. Facebook er redusert til et kartotek, men benyttes flittig. Twitter bruker jeg foreløpig mest til å få ideer, innspill og inspirasjon. Ofte vi linker. Og de få ukene jeg har vært der har jeg kommet over blogger, artikler og fulgt debatter rundt temaer jeg knapt visste eksisterte. Genialt!

På den andre side er twitter usannsynlig kjedelig. Svadaen og platthetene florerer. På den annen side. Platthetene og svadaen florerer overalt ellers. Sånn sett er ikke twitter bedre eller verre. Den gjenspeiler bare samfunnet. Og den gjenspeiler det på maks 140 tegn. Inklusive mellomrom.

Og her ligger vel litt av kjernen?

Jan Omdahl skriver i en kommentar i dag: - Mens Obamas kampanje brukte videodelingstjenesten YouTube til å spre filmer som handlet om velgerne og deres problemer, håp og drømmer, publiserer Stoltenbergs partifelle Hadia Tajik videoer som handler om henne selv.

Som sagt, jeg har ikke peiling på dette, men kan forklaringen på denne forskjellen være så enkel at Obama og Tajik er vidt forskjellige typer? Og at deres nettkampanje bare gjenspeiler dette? Og i forlengelsen: Blir politisk platt retorikk mer synlig når vi får den på 140 tegn i stedet for lengre ressonnementer fra TVn, radioen eller falerstolen? Når Jens står på talerstolen og sier at vi må trygge velferdsstaten, virker det troverdig. Om han skriver det på Twitter virker det bare teit.

For noen dager siden kvitra noen (jeg husker ikke hvem så derfor ingen kilde) at "Twitter er som en bank - du får ikke tatt ut noe før du setter noe inn". Med få unntak, har de politikerne jeg har kommet over for det meste skrevet selvfølgeligheter. Og da blir vel gevinsten så som så?

Spørsmålet jeg stiller meg er ikke om politikere bør komme seg på Twitter. Spørsmålet er vel heller om dagens politikere har noe der å gjøre?

Oppdatert: Dagbladets Marie Simonsen mener Twitter er bortkastet i jakten på de unge. Vel, det kommer helt an på hvilke politikere man finner på Twitter. Derimot er det ikke tvil om at ungdommen i Moldova vet å gjøre bruk av tjenesten.