Dagens kronikk i Dagbladet stiller spørsmål ved hva man vet om juryordningen i Norge. Jeg ble svar skyldig, men kronikken fikk meg til å tenke: Hva vet jeg egentlig om rettsvesenet i Norge? Og enda viktigere, hva vet jeg egentlig om rettsikkerheten i Norge?
Også her må jeg innrømme at jeg ikke vet. Jeg innbiller meg at det helt sikkert sår bra til, men jeg vet ikke.
En av dagens hovedsaker er at regjeringa ikke anker dommen fra Den europeiske menneskerettighets- domstolen i Strasbourg og dermed godtar politisk reklame på TV. Eller gjør de det? Er det vanlig at den norske stat etterlever slike dommer? Og hva med barnevernet? Var det bare jævlig før i tida, eller foregår det overgrep også i dag? Jeg er sikker på at dersom man spurte landets ledere det samme spørsmålet for 30 år siden, så ville de garantert sagt overgrep er noe som hører fortida til.
Et kjapt søk på Google beroliger meg ikke. Jeg vet selvfølgelig at en sak har minst tre sider. Likevel er det noe i engasjementet til de som forteller om sine møter med f.eks. barnevernet. Ja, det finnes udugelige foreldre. Men ingen skal komme og fortelle meg at det ikke finnes udugelige, ja kanskje maktsyke, fagfolk i barnevernet. Slike folk finner man på alle arbeidsplasser, ja overalt i samfunet. Og man vet barnevernet hadde noen slike før i tida. Hvorfor skulle de plutselig ikke finnes der i dag?
Gårsdagens Brennpunkt satte også fokus på offentlige overgrep mot enkeltmennesker. Først ved at man mest sannsynlig har dømt flere uskyldige menn for incest. Deretter har man rettet opp dette uten at man har informert ofrene. Dobbel urett altså.
Vi har også skattesaker. Her har jeg personlig erfaring. Og selv om jeg fikk en rimelig løsning, er jeg skremt over hvor vanskelig det er å komme i dialog med myndighetene. For ikke å glemme at man i slike saker må bevise sin uskyld utover rimelig tvil. Motsatt bevisbyrde altså. Og vi vet at det skjer mye rart i barnefordelingssaker og i psykiatrien.
Så hva vet vi egentlig om rettsikkerhetens kår i Norge? Står det så bra til som vi innbiller oss? Og med alt hemmeligholdet i norsk forvaltning, hvordan skal vi finne ut av det?
11 mars 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
1 kommentarer:
Viktig innlegg!
Alle penger til mnneskerettighetsformål går gjennom Utenriksdepartementet, og er altså forbeholdt arbeid utenfor Norges grenser!
Vedr. psykiatrien: Menneskerettighetene regulerer samhandlingen mellom det offentlige og det enkelte individ. Likevel lærer ikke kommende leger, sykepleiere, psykologer og andre noe om menneskerettighetene. Selv ikke helsearbeidere som utøver tvang og makt, får lære om de grenser menneskerettighetene setter.
Menneskerettsjurist Gro Hillestad Thune påpekte nylig i et intervju det tankevekkende i at da Oslo tingrett i en sak konkluderte med brudd på flere artikler i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), hadde verken Helsetilsynet i fylket, Statens helsetilsyn eller Sivilombudsmannen funnet noe å utsette på behandlingen! De hadde altså ikke slått ned på at pasienten var blitt alvorlig krenket. Hillestad Thune forteller også om en ny klagesak som har blitt avvist av fylkeslegen, med den begrunnelse at verken fylkeslege eller kontrollkommisjon er tildelt noen spesifikk rolle når det gjelder prøving av menneskerettigheter Norge har sluttet seg til. De som uttaler dette, vet åpenbart ikke at EMK har vært overordnet norsk lov i snart ti år, sier hun.
Vedr. barnevernet: Ett av forslagene i ny barnevernlov er økt bruk av adopsjon som barnevernstiltak. Men i lovforslaget som ble sendt ut på høring, er ikke spørsmålet om åpen adopsjon overhodet drøftet. Det eneste som står der, er at "departementet vil komme tilbake til dette på et senere tidspunkt". I begrepet åpen adopsjon ligger en rett til samvær for biologiske foreldre også etter en gjennomført adopsjon. Adopsjon mot foreldrenes vilje et svært inngripende tiltak, og jeg vil tro det gjør en stor forskjell for foreldre om de får treffe barnet to ganger i året, eller aldri. Og hav med de tilfellene hvor barnevernet fatter feil vedtak? Jeg mener debatten om åpen adopsjon burde tas i forbindelse med høringen. Ellers blir det både umulig og meningsløst å ta stilling til forslaget om økt bruk av adopsjon.
Å tro at det ikke skjer overgrep i dag, for eksempel innen velferdsapparatet, er å være historieløs.
Legg inn en kommentar