Skjebnens ironi

Jeg rakk ikke engang å publisere et innlegg der jeg gjør et poeng av at man i Norge har tak over hodet, før Dagbladet (min ledestjerne) kan melde at taket båste av en boligblokk i Bodø.

Av den grunn føler jeg behov for å presisere følgende: 2008 var også et år der været oppførte seg skandaløst dårlig. Men til tross for både finanskrise og skitvær har de fleste av oss tak over hodet.

Å vinne i lotto

Om noen timer lyses nattehimmelen over Norge opp i noen intense minutter. Vi skal skrive 2008 inn i historiebøkene, og vi skal gjøre det med et smell.

I romjula har vi nok en gang blitt minnet på at rakettproblematikk kan dreie seg om annet enn forbud mot styrepinner. Vi er også blitt minnet på at en nattehimmel badet i rakettlys i de fleste tilfeller ikke er et tegn på fest og morro. Til en hver tid pågår det utallige væpnede konflikter på denne kloden.

Som de fleste i den vestlige verden tusler også jeg rundt i min lille boble uten å tenke så alt for mye over alt det vonde som skjer rundt meg. Men i dag er det to tall jeg tenker på: 30 millioner og 250 millioner. Det første tallet er beløpet Norge gir i umiddelbar nødhjelp i forbindelse med angrepene i Gaza. Det andre er beløpet nordmenn brukte på fyrveri i 2007.

Jeg unner alle en god fest og har ikke noe behov for å moralisere over folks pengebruk på kveldens feiring. Jeg tror nemlig ikke vi hjelper noen ved å la være å feire. Hverken Hamas eller Israel endrer planene sine om du og jeg slokker lyset og legger oss kl 2300 i kveld.

Så fest som faen, folkens! Men sett også av et par minutter til å tenke over hvor ufattelig heldige vi er. I et år der skandalene i Norge har vært rekordhøye bensinpriser, at kvinner har nettverk og utleie av stabbur, er det greit å prise seg lykkelig over at vi lever i et demokrati der vi kan si hva vi vil, som regel unngår helsekøer og til tross for litt usikre økonomiske tider har tak over hodet.

Å bli født i og få vokse opp i et demokrati er den egentlige lottogevinsten.

Grådigheten lenge leve

Kun to dager er gått siden jeg skrev at "det er grådigheten som driver platebransje, filmbransje og nå også forlagsbransjen". I dag kom, om enn ikke beviset på at jeg har rett, så i allfall en bekreftelse på at jeg iallfall er inne på noe.

I en NTB-melding på Dagbladet kan man nå i ettermiddag lese at filmen Max Manus allerede kan lastes ned ulovlig på nett. Filmens produsent lover at de "kommer til å slå hardt ned på piratkopiering".

Vi snakker her om en film som i løpet av jula har blitt sett av mer enn 300 000 mennesker. Det vil si at den har omsatt for mer enn 25 millioner på mindre enn to uker. Filmen er en suksess! Om den nå legges ut på nettet til gratis nedlasting så kan det ikke gjøre nevneverdige innhogg i inntjeninga til produsenten. Likevel varsler han at "piratene" skal tas.

I rest my case.

Oppdatert 3112 kl 0700: Etter at jeg la meg i går har det kommet opplysninger om personen som har gjort det mulig for meg å se Max Manus er ansatt på en kino. Jeg sender denne mannen eller kvinnen varme tanker og takker for at også jeg nå får muligheten til å filmen omtrent samtidig som alle andre.

Om krig og fred og sånn

Jeg beklager klisjeoverskrifta, men etter å ha lest Aftenpostens oppslag om stakkars Jan Thomas som fikk salongen sin ødelagt av demonstranter, så måtte jeg bare bruke den.

I mitt lille univers spiller ikke Jan Thomas noen stor rolle. Jeg har sett ansiktet, opptil flere ganger, og vet at han driver litt med mote og styling og fashion og sånn. Etter hva jeg har forstått gjør han det ganske bra innenfor dette feltet. Han har visst blitt en liten mediayndling også. Og tar jeg ikke helt feil genererer saker om ham masse klikk.

Denne gangen genererte en sak om denne karen også et klikk fra meg. Et klikk og masse irritasjon.

Det som har skjedd er nemlig følgende: I går ble det arrangert en demonstrasjon mot Israels bombing av Gaza. Demonstrasjonen vi her snakker om ble arrangert i Oslo. På et eller annet tidspunkt var folk tilknytta denne demonstrasjonen utenfor Jan Thomas sin salong i Parkveien. Noen av disse folka benytta denne anledningen til å knuse ruter / ramponere Jan Thomas sin salong. I Aftenposten kan vi så i dag lese at Jan Thomas er glad for at salongen er stengt, at han finner det merkelig at nabobedriften ikke ble skadet, at han reagerer på at politiet ikke varslet ham i forkant av demonstrasjonen, at forsikringa dekker skadene samt at han i 1992 bodde i nærhetene av Rodney King-opptøyene i LA og således "ble vant med lukten og følelsen av tåregass".

Denne oppsiktsvekkende saken presenterer Aftenposten under den særdeles treffende overskriften -Som å komme til en krigssone.

I stedet for å raljere over Aftenposten, vil jeg i stedet be dem utdype hvorfor de valgte å kjøre denne saken. Som et opplag under kjendisnyheter kunne jeg til en viss grad forstått dem. Men opslaget ligger i sekkeposten innenriks og relaterte saker til oppslaget er USA legger ansvaret på Hamas og Israel: Offensiven fortsetter. Så at Aftenposten ikke selger dette som en kjendisnyhet er hevet over en hver rimelig tvil.

Så Aftenposten, kan dere vennligst forklare meg hvorfor dere valgte å kjøre denne saken, og i den sammenheng besvare følgende delspørsmål:

Hvilken nyhetsverdi har denne saken?
Hvilken allmenn interesse har denne saken?
Finnes det snev av folkeopplysning i denne saken?
Hva har denne saken å gjøre med den pågående konflikten i Midt-Østen?

Thank you DJ

Verdens mest sympatiske Liverpoolkaptein, Steven Gerrard, er arrestert etter å ha vært innblanda i noen tumulter på et utested i Southport. Og som alltid når et profilert menneske havner i slike situasjoner, spekuleres det høylytt i media om hva årsaken(e) kan være.

Dagladet henger seg på og oppgir Guardian som kilde for at årsaken, iallfall en av dem, muligens kan være at DJen nekta å spille Coldplay og Phil Collins, Gerrards favorittartister. Selv tipper jeg at årsaken er noe så enkelt som at en del engelskmenn blei dritings og begynte å krangle om uvensentligheter. En av dem tente på alle plugger og PANG! Men hvem er vel interessert i mine teorier?

Uansett årsak - jeg tipper det store flertallet av gjestene er glade for at DJen ikke fulgte opp Gerrards musikkønsker.

Finanskrisas oppside?

Finanskrisen kom som en gavepakke til mediehusenes ledere, som ser sitt snitt til å kutte litt ekstra på budsjettene, mener BI-forsker. Dette og mere til ifølge e24.no.

Betyr det at vi i fremtiden kan slippe å lese at sauer i Australia unngår å ende opp som pinnekjøtt også i år, at rørleggere rører det til for seg og laget eller at døde mennesker brukes i reklamekampanjer til tross for at de har vært, eh ja, døde i mange år?

Tre tilfeldige saker fra forsida på VG Nett nå i ettermiddag....

Mer enn prostitusjon

VG skriver i dag om Shymia som ble solgt som slave av familien. Men Shymia endte ikke opp på horestøket i en av Europas storbyer. Nei, hun ble satt til å gjøre husarbeid hos den velstående familien Ibrahim. Først to år i Kairo, deretter ble hun med på flyttelasset da familien emigrerte til USA. Heldigvis ble familien oppdaget og senere straffet. Shymia er i dag en fri og forsøker å leve et så normalt liv som mulig.

Foruten å fortelle oss om Shymia, er historien også en viktig påminnelse om at menneskehandel dreier seg om langt mer enn prostitusjon og at man ikke fjerner menneskehandel ved å forby kjøp av sex.

Når mannen diskrimineres

Dagsavisen kan også i dag fortelle en historie der far blir diskriminert på bakgrunn av kjønn. Eksemplene begynner nå å bli så mange og graverende at man ikke lenger kan snakke om systemglipp, enkelttilfeller e.l. Forskjellsbehandlingen er et resultat av utallige systemfeil som oftest rammer menn. Vi kan derfor snakke om systematisk kjønnsdiskriminering. Her er noen få eksempler:

Far på mors måte - NRK Brennpunkt høsten 2004
Far trodde høyesterett skulle gi ham rett - Aftenposten 2008
Får ikke helsestrøtte fordi han er mann - VG 2008

Selv har jeg god erfaring med ekstremproblemene man kan havne i pga. at far ikke likestilles med mor. Jeg har møtt avslag etter avslag etter avslag, men ikke et eneste har vært begrunnet med mine egenskaper som omsorgsperson for mitt barn.

Under dagens regime har jeg en mulighet igjen, og det er å ta rettslige skritt. Kanskje gjør jeg det, men mest sansynlig ikke. Slik situasjonen min er vil det ikke være nok å argumentere for min side, jeg vil også være nødt til å lete fram og påpeke feil ved mor. Etter å ha bodd sammen med henne er ikke det noe stort problem, men hva er hensikten? Jeg må kjempe for hovedomsorg og om jeg vinner er vi like langt. Eneste forskjellen vil være at mor er alene mens jeg leker med min datter.

Kampen for fedres rettigheter dreier seg ikke om en kamp mellom mor og far. Det er heller ingen konkurranse om hvem som er den beste omsorgspersonen. Jeg er fullstendig klar over at min datter elsker sin mor selv om ikke jeg gjør det lenger. Er det så mye å forlange at moren inntar samme holdning overfor vår datters forhold til meg?

Å havne på fylla

At folk gjør ting i fylla som de kanskje ikke ville gjort i edru tilstand er ingen nyhet. Så at en 33-årig dame fant det for godt å rive av seg sine egne klær på en pub i Egersund får ikke meg til å heve øyenbryna. Det jeg reagerer på er derimot at at kvinnen "ble kastet ut av lokalet, kun iført undertøy". Videre kan man lese at det var tilfeldig at politiet dukket opp samtidig og ga henne skyss hjem.

Jeg flytta fra Norge lenge før de rødgrønne tok over makta og er således ikke helt oppdatert på hva som er god kutyme i fedrelandet. Men i mitt lille univers er det uhørt å kaste halvnakne, godt berusa mennesker på gata. At det skjer på vintern gjør det spesielt ille.

I Irland ville en pubeier mest sannsynlig mista bevillinga om han hadde gjort noe liknende. Der er nemlig pubene ikke bare gitt gleden ved å tjene penger på folkets behov for levertrening. De er også gitt et ansvar for å ivareta folks ve og vel i samme tidsrom. Dette innebærer også at folk man selv har skjenka for fulle ikke kan overlates til seg selv på gata. Tvert i mot, man ser til at vedkommende kommer seg vel hjem.

En ordning jeg synes fungerte utmerket den gangen jeg fikk bruk for den.

A little less

At en politker blir omtalt fordi hun vurderer en sak - det er like absurd som om vanlige dødelige skulle fått bonus for å møte opp på jobb - er en ting. Men det er positivt at en sosialist vurderer skattelette.

Likevel kan jeg ikke la være å tenke på hvor mye mer fengende overskrifta hadde vært om vi hadde kutta ut unødvendige verb.

A little less conversation, a little more action please.

Sperre

Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset tar overraskende til orde for at e-bøker må komme med kopisperrer. I innlegget Ja til kopisperrer i gårsdagens Dagbladet lister han opp flere bransjegode grunner for at fremtidens bøker skal selges med innlagte begrensninger for den som eier boka. Han kroner selvfølgelig argumentasjonen med å stille spørsmålet hvordan en forfatter skal livnære seg uten.

Det er ingen som ikke unner artister å tjene penger på det de lager. Faktisk tviler jeg på at det finnes mange der ute som ikke unner noen å tjene penger på det de gjør. Så lenge det er fortjent. Det de fleste reagerer på er derimot grådighet.

Og det er grådigheten som driver platebransje, filmbransje og nå også forlagsbransjen. Tåkepratet om at de bryr seg om kunstnerne er ikke annet enn spill for galleriet. Kunstnerne er nemlig primært opptatt av at folk lytter til musikken, ser filmene og leser bøkene. Om de tjener på det er sekundært. Ikke dermed sagt at det ikke betyr noe.

Jeg utfordrer Gyldendal til å ha samme fokus som artistene sine. I stedet for å fortelle oss hvorfor det er viktig for dere å ha inntekter kan dere i stedet gå tilbake til utganspunktet for forlagets grunnleggelse: å formidle opplevelser til folk gjennom det skrevne ord.

For forlagsbransjen burde hovedfokus være å se på hvordan de kan bruke den nå ikke helt nye teknologien til å skape entusiasme rundt sin produkter. Ikke skremme meg fra å ville kjøpe dem.

Udugelige journalister

Det er riktignok ikke det verste jeg har lest, men et sted må man begynne. Og kjenner jeg norske journalister rett, så blir dette den første av utallige poster som kommer til å omhandle de av dem som burde funnet seg noe annet å gjøre. Eller rettere sagt artikkelen vedkommende har skrevet. Man går da etter ballen...

Nettavisen melder at Tom (24) selger julegaven på nett. I ingressen følger de opp: "Og han er ikke alene. Finn og QXL opplever en eksplosjon av folk som vil selge julegavene sine."

Nå tenker du sikkert som jeg gjorde. Men ting er ofte ikke helt som de blir fremstilt i tabloide overskrifter. Heller ikke i Nettavisen. For orker man å lese hele artikkelen finner man ut at Tom faktisk ikke er mottaker men giver av gaven som selges.

En liten detalj som setter Tom i et helt annet lys enn overskrifta.

Nesten frisk?

Norges nye bloggstjerne, Ida Wullf, omtaler seg i Dagbladet som "en shopoholiker som er blitt 95 prosent frisk, så jeg tror jeg har gått fra å shoppe bort rundt 5000-6000 kroner i måneden til å bruke det halve."

Kan man overføre denne formelen til alkoholisme?

God jul

Tester for testens skuld. Og sia det snart er jul kan jo folk som forviller seg hit nyte verdens fineste julesang. Noe godt har da kommet fra Sverige.